Å være barn av en rusmisbruker kan beskrives med ett ord: Uberegnelig. For jeg vet aldri hvordan pappa vil oppføre seg.

Pappa tror liksom at jeg ikke merker noe når han har drukket, bare fordi han har tyggis i munnen.

Denne helga drakk pappa igjen. Men jeg sa det ikke til noen, ikke mamma heller, selv om jeg har lovet å ringe, for da er jeg redd for at jeg ikke får besøke han mer.

Selv om han satt med vinglasset foran seg, ville han aldri innrømme at han drakk, så jeg gikk og la meg og gråt meg i søvn.

Da jeg endelig turde å fortelle noen om det jeg hadde opplevd, følte jeg først at jeg sviktet pappa, men senere ble jeg bare lettet fordi jeg slapp å bære på den store hemmeligheten alene.

Jeg fikk hjelp til å forstå at det ikke var min skyld og at jeg ikke kunne hjelpe mamma. Det er ikke mitt ansvar.

Det eneste jeg ønsker er at vi skal være en vanlig familie og leve et normalt liv.

Jeg klarer ikke å sitte stille, klarer ikke å være på skolen. Sitter jeg bom stille kommer alt opp og jeg føler jeg må spy.

Du har ødelagt så mye for meg. Gjort meg så sårbar. JEG må søke hjelp for DINE problemer. Det er så urettferdig.

Hvis jeg noen gang blir som deg mamma, vil jeg heller dø.

Jeg har så lyst til å gi deg en klem, men du har gjort det umulig.

Jeg har aldri kunnet snakke ordentlig med de hjemme. Vi har det ikke sånn i vår familie.

Mamma og pappa kunne heller slå meg enn stadig å sprekke.

De visste det var galt inni seg, men fant liksom grunner i hodet sitt for at det ikke var så galt likevel.

Virkeligheten bare streifer dem

Alle tankene og følelsene mine er krøllete. Jeg må stryke dem før jeg viser dem fram.

Når pappa en gang i blant er hjemme er han likevel ikke hjemme.

Det hjelper ikke å gråte, ingen hører meg.